Ny vekt på europeiske tradisjoner

Gjesteinnlegg av Hanne Nabintu Herland, forfatter av "Alarm!"


Det liberale demokratiet trenger i dag en betydelig fornyet vekt på moralsk energi for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet og empati svekkes. Fordi ensidig vekt så lenge har vært lagt på vitenskapelig og teknologisk fremdrift, lider kulturen av en mangel på empati og medmenneskelig varme. Dette er åpenbart i et land som Norge, som til tross for sin materielle rikdom likevel preges av betydelig sosial nød. Oslo er regnet som Europas narkohovedstad, skilsmissestatistikkene er unødig høye med all den lidelse som rammer både voksne og barn i familieoppløsende sammenhenger, sykdom av psykologisk og psykiatrisk art har eksplodert de senere årene, barnevernet sliter alvorlig i de store byene og det gjøres fint lite for å senke unødig høye aborttall.

Den som slår opp på statistikk fra Folkehelseinstituttet ser raskt virkeligheten bak den materielt vellykkede norske fasaden. I dagens hedonistiske klima der omsorg, ansvar og troskap anses som gammeldags, våger mennesker knapt å inngå forpliktende partnerskap. Norge har rundt en million eneboere. Moralsk anarki fører til at menneskeverdet og livskvaliteten forringes. Det er på høy tid med en etisk opprustning som kan bidra til ny vekt på solidaritet og det gamle nestekjærlighetsbegrepet.

I den sammenheng er det påfallende å se hvorledes en av Europas toneangivende filosofer, Jürgen Habermas, mener at det sekulære Europa har begått en feil da man i kjølvannet av 68'ernes opprør mot samfunnsautoriteter svartmalte alt som hadde med den tradisjonelle europeiske kulturen og etikken å gjøre. Den verdenskjente filosofen sier i dag at det er avgjørende å ikke gi slipp på den før-moderne tradisjonelle moralen, nettopp fordi den har evnen til å motivere mennesker til solidaritet og gode handlinger på en unik måte.

Han sier at samfunnet trenger nye røster som kan bidra med kunnskap og rasjonelle argumenter med basis i denne etikken. Habermas sier at i sine konfrontasjoner med de religiøse tradisjonene, har filosofien gjentatte ganger blitt stimulert til å betrakte verden med nye øyne. Den liberale staten burde faktisk ha en interesse av å la de religiøse stemmene slippe til i den offentlige sfære. Dersom religiøse deltagere i den offentlige debatten overholder kravene til relevans og fornuft, bør deres argumenter aksepteres på lik linje med de sekulæres.

Man kan spørre: Ved hvilket tidspunkt begynte europeere å forakte sine egne historiske og religiøse røtter? En av Europas viktigste og mest forfriskende teologer, pave Benedict XVI sier i Christianity and the crisis of cultures at opplysningstidens måte å definere fornuft på, førte til at man distanserte seg fra kulturens egne historiske røtter. Plutselig ble gudstro retorisk stemplet som irrasjonelt, mens ateisme ble opphøyet som det eneste rasjonelle valg. Slik kuppet man definisjonen på hva som er fornuftig og skapte et skille mot de "tilbakestående" som fortsatt trodde på en Gud. Dette skapte den store europeiske splittelsen som til dags dato preger Europa.

Den vitenskapelige revolusjon og troen på det empirisk etterprøvbare, førte til en ensidig vekt på den materielle dimensjon. Legitimeringen av religionens plass i det offentlige rom, henger sammen med at troen på Gud må oppfattes like rasjonell som troen på vitenskapen. Det ene utelukker ikke det andre. Den metafysiske dimensjon går hånd i hånd med den fysiske. Det sekulære samfunn trenger både den rasjonelle troen og den fornuftige vitenskapen. Dette leder frem til en konklusjon: religiøse menneskers etiske bidrag kan ikke avvises i en rasjonell debatt. For som Thomas Aquinas sa: "Troen bygger på naturen og kompletterer den."

Det er derfor god grunn til å være stolt av den europeiske kultur og dets religiøse fundament som har en fornyet rolle og mye å bidra med inn i det liberale sekulære samfunn.

Nabintu Herland har skrevet en hel bok om dette temaet. Man kan kjøpe boken "Alarm!" på www.lutherforlag.no eller i bokhandelen.