Samfunnets sluk

Vi beveger oss stadig nærmere samfunnet sluk, et skritt av gangen så er vi plutselig der.

Det er umulig å komme opp igjen, ingen rekker hånden frem. Du er glemt, forlatt av verdens beste land. Vi finner deg på gaten, i parken eller hjemme. Ensom, men ikke alene, der du sitter sammen med de andre rusmisbrukerne du har plukket med deg på veien ned.

Dere har falt, forbi den homogene massen det norske folk er, forbi Røkke og alle andre innbyggere i Frogners beste gate, helt til bunnen. Hvordan skal vi fiske dere opp igjen?

Ja, vi kan helle heroin og andre stoffer i vasken, gjennom sluken og ned til dere. Kanskje det kan hjelpe? Da kan dere bare svømme i det, et tak om gangen på deres ferd mot bunnen. Noen sier det er bedre enn at dere finner det selv, andre er uenige. Men det er et faktum at vi sparer dere for skitt og dritt når vi kaster stoffet ned til dere i små steriliserte plastposer. Vi er så snille.

Det beste for mange er å sette i proppen. Sette i proppen slik at dere forblir nede i sluken, glemt og usynlige for oss andre. Men det er ikke det beste for dere, ikke det beste for oss. Når et lem lider, så lider de andre med. Når dere forlatte mennesker rekker hånden frem burde vi tatt den imot, og holdt den fast. Finnes det fortsatt nestekjærlighet i oss? Jeg håper virkelig det, ellers er vi alle på vei mot samfunnets sluk.

Dette innlegget er skrevet av Lene Aksnes, varamedlem i fylkesstyret til Hordaland KrFU, og var på trykk i dagens papirutgave av Bergens Tidende.